I fjor høst bestemte vi oss for å sykle TransAlp, og mye av trening og fokus etter det har vært rettet mot dette. Med til sammen 628 km og 20.860 meter stigning på 8 dager visste vi at dette ville bli en skikkelig utfordring.
Rittet startet lørdag 14.juli i Mittenwald, Tyskland og hadde målgang 21.juli i Riva del Garda, Italia. Vi reiste med bil nedover tidlig onsdag morgen og ankom Mittenwald torsdag ettermiddag. Dagene før start ble brukt til en siste finjustering av syklene, noen rolige sykkelturer (testet blant annet de første km av 1.etappe) og mye spising og avslapping. Med oss på turen hadde vi et stort støtteapparat som skulle hjelpe oss med alt fra langing av mat og drikke under rittet, vasking og klargjøring av sykler hver dag, massasje, innsjekking på hotellene og frakting av bagasje mellom de forskjellige målbyene. Så det ble ingen rolig ferie på de heller.
Etappe 1 fra Mittenwald til Reit im Alpbachtal var på 84,6 km og 2128 høydemeter. Ut fra start kjørte vi ganske hardt for å komme oss frem i feltet (måtte starte etter startnummeret) og opp første fjell var vi godt fremme. Nedforkjøringene var skikkelig bratte med mye løs grus, så det ble lite hvile nedfor også. Endte på 29 plass første dagen, noe vi var godt fornøyde med. Men vi var begge slitne etter 3t og 48min i stekende sol. Sykkelcomputeren fortalte at temperaturen var helt oppe i 43 grader.
Etappe 2 til Mayrhofen var en av rittets hardeste med 87,3 km, 3431 hm og 3 fjelloverganger. Vi åpnet litt mer fornuftig, men i den andre stigningen måtte Vidar plutselig av sykkelen med store kramper i beina. Selv om han kom seg av sykkelen og strakk ut beina, ville ikke krampene gi seg. Men med litt massasje fra meg og tøyning så slapp det og vi kunne begynne forsiktig å gå oppover. Etter hvert klarte han å komme seg opp på sykkelen og tråkke forsiktig, men i den siste bakken måtte vi av syklene flere ganger og jeg måtte dytte han i gang for å unngå nye kramper. Vi tapte rundt 45min på dette og brukte 5t og 45min. Kom inn på 88.plass og datt ned til 63.plass sammenlagt. Etter etappen var vi veldig slitne og hadde problemer med å ta i oss nok mat. Vi fikk også i oss magnesium og salt tabeletter slik at væsken ikke bare skulle renne gjennom.
Etappe 3 til Brixen var på 94,1 km med 2222 hm. Det var bare en lang bakke denne dagen, men den var i tillegg veldig lang.
Etter problemene dagen før åpnet vi roligere og fant en fin rytme oppover. Det gikk overraskende bra og vi var veldig glade når vi kom oss i mål uten noen problemer på 4t og 16min og 58.plass. I målområdet ble vi møtt av et lettet og entusiastisk støtteapparat, noe som gledet oss mye og vi kunne endelig se litt lysere på dagene fremover.
Etappe 4 til St. Vigil var en ny hard etappe på 67,5 km og 3012 hm. Vi syklet kontrollert den første delen av etappen og tok heller litt hardere i siste fjellovergang. Brukte 4t og 5min og endte på 42.plass og klatret opp til 53.plass. Nå var vi halvveis av rittet og kunne begynne å telle ned dager mot målgangen…
Etappe 5 til Arabba var en kort etappe på 50,9 km og 2337 hm. Vi åpnet litt mer offensivt og selv om det ble slitsomt i den siste lange bakken så hadde vi bra trøkk og kunne passere 4 lag de siste 3km inn til mål. Endte på en oppløftende 30.plass på tiden 3t og 3min (som et Birkebeinerritt) og var nå 47 sammenlagt.
Etappe 6 til Predazzo (Val di Fiemme) var igjen en ny tøff etappe på 76,1 km og 2702 hm. Det startet rett inn i en lang grusbakke som til tider var veldig bratt, de siste 350 meterne måtte alle skyve syklene opp en bratt bakke som jeg nesten ville syntes var bratt med ski på vinteren. På toppen tippet det bare rett over i en heftig nedforkjøring. Vi merket at vi hadde kjørt offensivt de forrige dagene og fikk det litt tungt den tredje og siste fjellovergangen. Ned mot Predazzo var det en veldig bratt utforbakke som delvis var støpt betong og delvis stein/grus. Her hadde vi nesten problemer med å klare å bremse nok opp. Da vi kjører med
felgbremser medførte dette at jeg fikk så varm felg at felgbånd og slangen smeltet. Da jeg skulle bytte slange var felgen så varm at jeg i begynnelsen ikke klarte å holde i felgen! Vi tapte noe tid her og kom i mål på 4 t og 21 min og 52.plass. Vi beholdt 47.plass i sammendraget.
Nå var det bare 2 dager igjen, men 7.etappe til Folgaria var på 102,5 km og 2967 hm. I starten var det slak utforbakke i 15 km og det ble mye nervøs feltsykling på smale og svingete sykkelstier. En av rytterne på Rye sitt lag i Senior Master, som lå på en meget sterk 3.plass
sammenlagt, gikk rett i asfalten og måtte på sykehus med 4 brekte ribbein og en skadet tommel. Opp første fjell fant vi en god rytme og vi forserte oss fremover i feltet. Vi spurte hverandre oppover om det gikk for fort, men begge følte seg sterke. På toppen var vi første norske lag med 3 min luke bakover til neste, og vi smilte hele veien ned mot neste fjell. Vi begynte å kjenne den offensive starten, men presset oss opp til toppen med opp mot 40 grader stekende i ryggen. De siste 20 km var vekslende mellom sti og grus, og ut av et stiparti klarte Vidar å punktere da han slo bakhjulet i en stein. Vi fikk av hjulet, men oppdaget at det ene festet til bakhjulet var falt av, og mens jeg lå å lette i det høye gresset byttet Vidar slange. Tanken streifet oss om det var slik vi skulle ende TransAlp…men etter febrilsk leting fant vi den endelig. De siste små kneikene var utrolig tunge og vi var både lettet, men også litt skuffet når vi rullet i mål som nr. 41 på 4 t og 51 min. Vi klatret allikevel opp til 44.plass.
Endelig var det bare sjarmør etappen igjen på 65,2 km og 2064 hm til Riva del Garda, men med noe heftige nedkjøringer på bratte og steinete stier. Taktikken var å åpne hardt så vi kom langt frem før første nedførkjøring for å unngå å kjøre i kø nedover. Vi ble passert av noen lag, men klarte oss bra uten noen tekniske problem eller uhell.
Siste bakke i TransAlp var veldig bratt og jeg kjente at det ikke var mye krefter igjen, men med bare siste bakke igjen i tankene så kjempet jeg meg opp denne også. På de siste 5 flate km asfalt inn til mål fikk Vidar en ny punktering, men denne gangen fikk vi skiftet slange i rekordfart. Det var en herlig følelse å rulle over målstreken med armene i været og jublende publikum! Vi endte på 32.plass siste dagen, klatret opp til 41.plass av 340 par i klassen vår og ble totalt nr.50 av alle de 650 startende parene.
TransAlp ble en fantastisk, men også en utrolig slitsom opplevelse. Det er først nå i etterkant vi kan tenke tilbake og nyte
de flotte fjellene og sjarmerende byene vi var innom. Gulleroten gjennom hele rittet var 1 ukes avslapping på kysten av Italia etterpå, og det var ingen problem å bare ligge på solsengen med god samvittighet.
Vil også retten en stor takk til alle i støtteapparatet som gav oss mye hjelp og støtte gjennom alle dagene.
